Laos for alltid i mitt hjerte

Hjelpe meg naa har jeg mye aa fortelle siden jeg ikke har oppdatert hva jeg har bedrevet tiden med siden begynnelsen av januar, saa dette blir ett langt oppdateringsinnlegg i korte trekk.

Som avsluttet i forrige innlegg dro jeg og Jessica (motvilllig!) fra den magiske oya Don Det i Sor-Laos norover for aa mote Jon ( Jess sin reisekompis fra Canada) samt noen andre vi har reist til og fra med siden Vietnam.

Forste dag i Vang Vien tok vi tuk tuk gjonnom noen landsbyer til den blaa lagunen (som faktisk var utrolig blaa!). En bratt sti litt oppover fjellsiden ved lagunen var det en svaer grotte som gikk langt inn i fjellveggen. Godt rustet med hodelykt og en lokal guide brukte vi en time paa aa gaa\delvis klatre en runde rundt inne i grotten. Synet som motte oss er helt ubeskrivelig, store steinformasjoner som hang fra "taket" som istapper med mineraler som glitret som diamanter da vi lyste paa dem, pluselig dukket det opp store hull som forsvant ned i intet (.. guide og lommelykt er som dere skjonner ganske essensielt for aa komme levende ut igjen..), samt en sovende gullbuddha opplyst av sollyset som skinte inn gjennom ett hull i fjellveggen.

Jess i tuk tuk'en



Den sovende gull Buddhaen inne i grotten

 Svette etter grottevandring stupte vi ut i den svaert saa blaa lagunen, svingte oss i tau fra traerne og svomte med masse fisk rundt oss.

Jeg som henger i et tau i den blaa lagunen

Vang vien er kjent blant unge reisere for for elven hvor man kan leie en stor gummiring man sitter oppi aa flyter nedover elven hvor det er mange barer paa treplattformer langselvekanten. Hver av barene hadde relativt hoye vannsklier og tau fra hoye plattformer hvor man kunne slenge seg ut i vannet. Jeg som ledes lett inn i fristelse av et adrenalin kick maatte jo saa klart ta noen runder i skliene som munnet ut ca 2,5 m over vannflaten, saa fallet killet ganske i magen.

Det ble atter avskjeder i Vang Vien med fine folk for jeg, Jess og Jon fra Canada dro videre nordover til Luang Prabang, en avslappet liten by hvor vi bodd paa et utrolig kult backpacker sted. To av dagene var vi rundt aa kikket paa templer og dro til det vakreste vannfallet jeg noen gang har sett, med klart turkist vann som startet fra et stor vannfall og fordelte seg til mindre nedover den slakke bakken i bunnen av et lite fjell.

Nattmarkedet med matbuffeen

Paa kveldene dro vi aa spiste paa nattmarkedet hvor de satt opp en lang rekk bord nedover hele den smale lille sidegaten, og solgte velsmakende lokal mat man selv kunne fylle fatet sitt med fra buffeen for noen usle faa kroner.  Vi dro ogsaa ofte til deilig avslappende sted kalt Utopia hvor man ligger paa puter paa en bambus veranda med utsikt over elven og vakker natur, mens vi leste boker og spilte kort. Hvordan i all verden skal det bli aa komme hjem til det virkelige liv om "bare" to og en halv maaned!

Jon paa Utopia

Fra Luang Prabang i nord Laos tok vi nattbussen til vientienne, hovedstaden til Laos for aa ordne forlenget visum til Thailand. Bussturen tok ikke mindre enn 14 timer paa en stappfull buss hvor flere av de lokale maatte sitte paa plastkrakker i midtgangen. Hver gang det kom nye folk paa bussen eller det var pause maatte vi flytte krakkene. Jeg fikk saa vondt av en mor med to barn som bare hadde ett sete, lillegutten laa i fanget hennes, mens datteren paa ca seks aar maatte sitte paa en av plastkrakkene. Hun provde aa sove ved aa lene hodet paa en krakk foran henne, men siden det til stadighet kom nye folk de forste timene maatte hun hver gang vaakne for aa flytte seg. Jeg provde saa godt jeg kunne aa hjelpe til naar de trengte hjelp, og gav henne reiseputen min. Heldigvis ble det et ledig sete til henne etter noen timer. En slitsom tur, men en tur jeg ikke ville vaert foruten da jeg sitter igjen med atter flere positive inntrykk av det hjertevarme folket av Laos. De hjelper alltid hverandre og er saa takknemlige naar de selv faar hjelp. De er ogsaa utrolige vennlige og taalmodige med turister, hvilket er til stor forskjell av mitt inntrykk av viatnameserne. 

Etter et dogn i Vientienne var visumet i boks, og turen gikk videre tilbake til Bangkok, Thailands hovedstad. Paa toget slo de ut senger fra veggene i kuppeen paa svaert saa effektivt vis, og var overraskende behagelig aa sove paa.

Mannen som paa effektivt vis slaar ut sengene fra veggen.

Jess sover sott i toppsenga

Kl 05 neste morgen var vi vel fremme i Bangkok. Herfra var planen min aa dra til Nord Thailand neste dag, mens Jess og Jon skulle til oyene nede i sor Thailand dagen etter. Jeg og Jess som har blitt svaert gode venninner etter da en maaned paa reise sammen har paa hver vaar kant gruet oss veldig til avskjeden i Bangkok, spesielt med tanke paa at vi bor saa langt unna hverandre, begge med travle liv og at neste gjensyn vil bli "en gang i fremtiden". Da vi ankom togstasjonen denne morgenen bestilte Jess og Jon togbilletter sorover for neste dag. Noen minutter senere stod de der med billettene sine i haanden,  det fysisk bevis paa at den fryktede avskjeden var faretruende naer. Saa gikk det noen minutter til og pluteselig stod jeg ogsaa der med billetten videre sorover, mens Jess danser gledesdansen sin kl 05 paa Bangkoks togstasjon. Etter flere uker paa innlandet, og i det kjolige klimaet i nord laos og nord thailand fristet de vakre strendene veldig, og vi fikk utsatt avskjeden vaar noen uker til.

I Bangkok fikk jeg en dag sammen med min gode venninne Camilla fra Oslo (fra studietiden i Trondheim), som var paa ferie. Utrolig godt aa se henne igjen etter saa mange maaneder!

Camilla i China town, i Bangkok.

Dagen etter tok jeg, Jess, Jon samt to andre kopiser av de som akkurat var kommet fra Canada, nattoget videre til Rai ley Beach i Krabi hvor vi skulle mote Emily ( fra England)  som vi ble kjent med i Vietnam.

Paa togsstasjonene i Bangkok mens vi ventet paa nattoget.

Rai ley beach har en utrolig vakker strand med limestone fjell ved siden av, med sine spesielle formasjoner som ligner, i likhet med grotten jeg beskrev tidligere i innlegget, hvor det henger stein ligdende istapper paa utsiden av fjellet, samt inni en hule man kunne gaa gjennom til andre siden mens tidevannet var ute.

Jess avkjoler seg i vannkanten 

Her levde vi det gode liv paa stranden med det klare turkise vannet jeg frem til da kun hadde sett paa postkort, vi gikk opp paa et av limstonefjellene og ble underholdt av alle apene som stjal maten til turistene. 

Baaturen til Rai ley etter nattoget og noen timers buss.

Her klatret vi opp paa en av klippene paa 3-4 aa hoppet ut i det varme vannet

Etter noen deilige dager paa Railey tok vi baaten til en annen oy, kalt Koh Lanta (ogsaa kjent som oyen som er infisert av svensker). Vi fant oss et sted aa bo paa stranden, og stupte rett ut i vannet, svette etter reisen og ett par timers leting etter en billig boplass til seks personer paa samme sted (ikke en lett oppgave i turistsesongen!).

 

 

 

 

 

Baatturen til Koh Lanta.

Paa kvelden da vi tusket hjem strandveien vassende i vannkantensaa vi plutselig noen faa smaa neonblaa "korn" bli skylt opp paa land i morket. De lyste sterkt med engang for de mistet fargen etter noen minutter, Jess fortalte oss at dette er bioluminecens (vet ikke det norske navnet), smaa mikroorgansimer som lever i vannet og lyser sterkt opp, som ildfluer, ved bevegelse rundt dem. Vi sprang ut i det varme vannet, og fasinerte og store i oynene ser vi hvordan disse smaa organismene begynner aa glitre som diamanter og lyser opp det morke vannet rundt oss for hvert svommetak vi tar. Et helt uforglemmelig midnattsbad!


Dagen etter leide vi scootere og kjorte rundt for aa utforske oyen. Vi fant en postkort vakker strand med hvit myk sand og klart turkist vann, med nesten ingen folk. Etter en stund her kjorte vi videre til oyas "gamle by" hvor vi tuslet rundt og spiste yummie lokal thai mat til lunsj.

Meg og Emily paa vaar fine rosa scooter

Sean tar seg en dukkert paa den nyyyydelige stranden vi stoppet ved.

Dette ble en liten oppsamling fra de siste ukene, jeg er i skrivende stund paa vei til nord thailand, men vil legge ut mer om opplevelsene paa de andre oyene vi ogsaa dro til.




Waaaka waka