Lutindi Mentalhospital

Den siste uka dro vi seks studenter som opp til Lutindi Mentalhospital som ligger 3 timer kjøring unna et godt stykke opp i fjellet. Stedet er privat drevet, og pasienten må selv betale for oppholdet (men det er noen få der som får behandling selv om de ikke er betalingsdyktig). Da vi hoppet ut av jeepen som hadde kjørt oss trygt opp de svingete jordveiene merket vi raskt at temperaturen var litt kjøligere og luften tørrere. Et herlig avbrekk fra varmen.  Atmosfæren var rolig og vi var omgitt av skjønn natur på alle kanter. Stedet minnet meg veldig om fjellturen i Himalaya for noen år siden. Sykehuset bestod av flere gamle enetasjes lange murbygninger. Etter introduksjon og omvisning av stedet fikk vi møte noen av pasientene. Mange snakket engelsk, så det var flere vi kunne prate med. 

 sykehusområdet.

Agnes og Kristin

Etter 8 uker psykiatripraksis på Ullevål sykehus i akuttpsykiatrien i vinter, var jeg veldig spent på hvordan hverdagen fortonet seg på et psykiatrisk sykehus i et såpass fattig og lite utviklet land som Tanzania. Kort fortalt ble vi på mange måter positivt overrasket, blant annet var det fint å se den gode kontakten mellom pleierne og pasientene, det hadde også mye fokus på å aktivisere pasientene og ha gode rutiner. Men det var dessverre en del ting som absolutt ikke var bra, som for eksempel at de fleste fikk diagnosen schizofreni og ble satt på høye doser Haldol. Det blir på folkemunnet kalt apedop, og er altså et svært kraftig medikament med mange alvorlige bivirkninger, uten at pasientene hadde symptomer som tilsa at dette var en hensiktsmessig medisin  å bruke. Her blir også epilepsi regnet som en psykisk lidelse.

Ikke drops nei..

Dagen etter ble vi vekket av det kollektive oppvekkingssystemet for hele sykehuset i form av noen svært hissige ”gong gonger”, akkompagnert av et par galende haner.  06.45 gikk vi til sykehuset i
morgenskumringen omgitt av et tåketeppe som satte en mystisk stemning rundt det gamle mentalsykehuset oppi fjellet. Her tok vi først runden med avdelingssykepleier for å sjekke at alle pasienten var oppe og hadde reid sengen sin. Deretter var det felles morgenbønn med salmer på swahili, før vi delte ut medisiner til over hundre pasienter, hvilket gikk overraskende effektivt. 

Pasienten var delt inn i ulike grupper arbeid hvor noen holdt på med gårdsarbeid, sy og veve prosjekter, teproduksjon, samt andre typer håndverk. Resterende var innelåst på separate avdelinger for kvinner og menn. Disse hadde lite aktiviteter å finne på.

Medisindosering

Jeg og Agnes startet dagen sammen med pasientene på gårdsgruppen. Der hadde de hadde kuer, gris, høns og kyllinger. Og man har ikke hatt en ordentlig psykiatripraksis i Tanzania før man har lært å melke en ku. Som en ordentlig byjente har jeg stort sett bare sett kuer på bilder og på butikken i form av biff! Det var ikke så lett som det så ut til når bonden satt der med lette hender å fylte bøtte etter bøtte. Jeg brukte nok tilsvarende tid på å fylle en 3 dl kopp. Men det var utrolig gøy, tror jeg kunne sittet der resten av dagen, og vurderte et ørlite sekund å bli bonde. Resten av tiden var vi rundt på ulike avdelinger og fikk et godt innblikk i hvordan stedet fungerte. 

Å melke ku er ikke hverdagskost, men å melke ku på et psykiatrisk sykehus i Tanzania iført sykepleieruniform kan vel en kalles en engangs opplevelse.

På ettermiddagen gikk vi turer i det vakre fjellområdet. Vi dro blant annet opp til et utkikkspunkt med utsikt over hele Korogwe distriktet, og ennå litt lenger.

Jentene klare for tur!

 

Tilbake i Tanga noen dager senere var vi rundt på hjemmebesøk hos noen psykisk syke pasienter som bodde hjemme hos foreldrene sine. Det var ganske tøft å se hvordan de lever her. En mann var lenket fast med kjetting rundt foten og hadde en hårløs flekk på hodet fordi han hele dagen ba ved å bukke hodet i bakken. En annen kvinne var låst inne på et rom, og lå  i dyp søvn mens vi var der av en beroligende injeksjon hun hadde fått. Sterke inntrykk.

Neste uke skal vi være noen dager på et sykehus, og dra på hjemmebesøk til familier som trenger oppfølging i forhold til ernæring, sykdom, sår, etc.

Tutaonana baday

Påske med sand mellom tærne.

Håper alle dere hjemme har hatt en fin påske, enten den har blitt tilbrakt hjemme med påskeegget i fanget, på jobb, på fjellet med ski på bena og kvikk lunsj i sekken, eller på andre måter!

Jeg for min del dro sammen med Karine til Kenya, nabolandet til Tanzania. Vi tok bussen til kystbyen Mombasa som ligger ca 3 timer unna (+ 3 timer til med diverse venting og grensekryssing. ”Africa-time” er etter hvert blitt et svært kjent og mye brukt begrep).

Gamlebyen i Mombasa

Vi hadde to dager hvor vi susa rundt i storbyen eskortert av en tuk-tuk (en slags moped-sak med plass til tre rumper i bredden bak sjåføren).  I forhold til Tanzania er utviklingen på mange måter kommet lengre i Kenya, sannsynligvis nok mye på grunn av at de tjener mer turisme.    

De herlige damene som jobbet på det lille hostellet vi bodde på.

Deretter tok vi den lille lokale minibussen videre nordover langs kysten, til et lite sted kalt Watamu. Her bodde vi ganske isolert i utkanten av det lille tettstedet på Mida Creek eco- camp. Vi hadde ikke strøm og dusjet gjordet vi ute. Vi var begge enig om at vi hadde funnet en godt gjemt liten skatt og ble der i fire dager. 

Hytta vår.

Oppe i toppetasjen på hytta, hvor vi sov ute og hadde en sofakrok

For et hundeliv.

Dagen etter tok vi bussen til en kjempefin strand i Watamu, hvor vi gjorde som eremittkrepsene, vekslet mellom å ligge på den kritthvite sanden og svømme i det varme turkisklare vannet.   Siste dagen dro vi på kanotur til en liten øy, hvor det bor rundt 300 mennesker. Der dro vi på besøk til en eldre mann som hadde et stort cashewnøttre. Han viste velvillig hvordan man preparerte nøttene, og ville gjerne at vi skulle smake etterpå. Fersk stekte nøtter skylt ned med kokosnøttjuice drukket rett fra kokosnøtten var et helt himmelsk mellommåltid. 

Blue Bay beach i Watamu

Ebony and Ivory.

En cashewnøtt (under) og cashewfrukten (over) som den ser ut rett fra treet. Frukten kan også spises, og er saftig og søt

Cashewnøtter som er stekt over bålet på en liten metallplate, deretter hakker man ut nøtten fra skallet som på bildet over.

Klatremus må jo klatre litt. Greit å komme seg opp, men ned var litt verre.

Det var vemodig å dra fra dette lille paradiset hvor vi sov ute på ”verandaen”, sovnet til nattasang av gresshoppene i kor med froskene, og våknet til fuglekvitter og soloppgang hver morgen (for ikke å glemme de infernalske hylene til eselet Coco).  Etter åtte dager på tur var det godt å komme ”hjem” til TICC, senteret vi på bor på her i Tanga, Tanzania.