Hverdagsliv er ikke kjedelig i Tanzania.

Forrige søndag kjørte vi båt til en sandbanke ut i det indiske hav som ligger over vann annenhver helg. Etter vi hadde kjørt en time åpenbarte det seg plutselig en flat øy av sand i havskorpa. Kritthvitstrand og klart turkisblått vann var absolutt ikke et deprimerende syn en søndag i mars. 

Etter noen timer med snorkling blant fargerike fisk, stuping fra båten og soling dro vi motvillige hjem igjen. Noen i en mer rødligfarge, enn den ønskede brunfargen.

Sandbanken!

Denne uka startet vi i praksis. Siden vi er 20 studenter er vi delt opp i fem grupper på fire som skal rullere annenhver uke på praksisstedene hvor TICC er involvert. Sykepleieren som har startet opp og driver dette senteret jeg bor på er norsk og har bodd i Tanzania i 25 år. Hun er en skikkelig ildsjel, og har mange ulike prosjekter ute i lokalsamfunnet. Mama Ruth er godt kjent blant folket i Tanga, og passer godt på oss.

Stedene vi skal rullere på:

A. Skolehelsetjeneste, der skal vi følge opp barn i hjemmet, på skolen og i landsbyen.

B. Barnehage, hvor vi skal gjennomføre en helseundersøkelse av alle 160 barna.

C. Familysupport program – et hjemmebasert tilbud for å hjelpe til i forhold til premature barn, feilernærig, alkoholproblemer etc.

D. Dukketeaterprosjekt, hvor en gruppe drop-out ungdom lager dukketeatershow for barn som lærer de om f.eks tannhelse, håndhygiene eller vold i hjemmet.  Samt en dag på senteret for HIV og AIDS.

E. Mentalhelse, hvor vi skal følge om psykisk syke i hjemmet. Andre praksisuke i denne gruppen skal vi bo på et mentalsykehus i fire dager som ligger ca 2,5time unna.

Jeg startet i gruppe B og hadde min første praksis i barnehagen. ”Barnehagen” består av to klasserom på barneskolen som rommer alle de 160 barna (ca. 2-6 år), ikledd små søte rosa uniformer. I begynnelsen av uka var vi på en helsestasjon, egentlig for å observere undersøkelser av barn under 5 år slikt at kunne starte helseundersøkelsen av barnehagebarna, men siden vi er i Afrika går ikke alt som planlagt. Dagen vi var der var det nemlig kontroll av gravide. Men det var kjempeinteressant, vi fikk både lytte etter hjertelyd med jordmorskop og kjenne etter hodet utenpå magen. Sykepleierne her på denne lille helsestasjonen ute i landsbyen har et temmelig stort ansvar, og tar ofte i mot barn alene (gjerne uten strøm). Sykehuset er ca 30 min unna om det skulle oppstå komplikasjoner. Og det eneste formen for smertestillende de fødende kan få er Paracet! Av mange årsaker er dødfødsler ganske vanlig. 

Helseundersøkelse

 

Når man ikke snakker samme verbale språk, må bruke kroppsspråk. Her viser jeg hvordan jenta skal stå slik at jeg får målt høyden hennes.

 

 

 

Såpebobler var kjempepopulært i skolegården!

Vi startet opp med helsesjekken av barnehage barna i et av skolens klasserom. Hvilket ble en noe utfordrende oppgave da det var oss fire studentene som var de med mest fagkunnskap og dermed foretok undersøkelsene (men har verken hatt om eller gjennomført noen form for helseundersøkelse før!), samt at vi måtte bytte på de to som kunne oversette.  Men vi hadde noen punkter vi gikk ut i fra og sjekket huden for sår og skabb, tennene, høyde, vekt, ernæringsstatus. Barna er så utrolig søte, men dessverre hadde mange hull i tennene, noen hadde skabb og de fleste var nok under/- feilernært da de stort sett bare spiser en banan på skolen og kun ett-to måltider hjemme per dag.

Det mange hinder i veien når man sykler til praksis om morgenen.

Neste uke er det påskeferie og da drar vi hver våre veier. Jeg og Karine stikker til Kenya en tur, nærmere bestemt Mobasa, som ligger ca 5-6 timer med buss unna Tanga. Påskeferien startet med en heidundrende Afrika fest her på senteret, hvor alle måtte kle seg i noe lokalt. Jeg fant meg en billig fin kjole på et marked i byen. Det var kjempe god stemning, og alle danset seg søkksvette til et kult lokalt band som heter Easy boys som kom å spilte for oss. For en kveld!

Leker ikke afrikaner!

Det var denne uka. Nå skal jeg bare pakke litt og så krype inn i myggnettet å få noen timer søvn, før bussturen til Kenya.  Gleder meg!

Tutanana baday

Returning to my A F R I C A

Reisen var lang, men gikk knirkefritt helt frem til vi skulle få visum på flyplassen i Dar Es Salam. Alle fikk nemlig 90 dagers visum, utenom én fordi hun er Ugandisk statsborger og har bodd i Norge i seks år. Mest sannsynlig var vaktene korrupte og ville ha penger under bordet, hvilket vår prinsippfaste og utrolig tøffe medstudent nektet. Etter tre timer venting var det nedslående faktum blitt en realitet, hun fikk ikke visum og måtte bli sendt tilbake til Norge med første fly påfølgende morgen. Klokken 03, utmattet og sjokkerte sa vi hadet til henne og dro til hotellet for å få noen timer søvn før bussturen videre til Tanga. Men mens vi ventet på bussen neste morgen utenfor hotellet fikk vi oss en svært gledelig overraskelse da en taxi plutselig kom med en fornøyd frøken som hadde fått visum likevel da den kvinnelige sjefen hadde kommet på jobb!  

Etter en 7-8 timers lang svett busstur var vi endelig fremme på Tanga International Conference Center (TICC), vårt nye hjem frem til slutten av juni.  Vi fikk tatt en svært etterlengtet og mye trengt dusj og servert en herlig middag, før hodet traff puta rimelig tidlig den kvelden. Den første uka vår her har vi hatt swahili språkkurs med fantastiske Mr. Siago, vært på omvisning av noen sykehus og klinikker (som var rimelig spartansk utstyrt og møblert for å si det mildt), vært på noen markeder, og ellers hatt mye fritid for å venne seg til livet og ikke minst det varme klimaet her.

Stedet vi bor på er en svær eiendom omringet av gjerder med egen sandvolleyball bane, en saltvannselv som kommer inn fra havet, hvor vi bader flere ganger om dagen. Vi bor på dobbeltrom i flere type langhus, så man er sosialt 24/7. Nesten som å være tilbake på folkehøyskole!  Da det for det meste bare er norske studenter og bistandsarbeidere som kommer hit føles litt ut som en norsk ”ghetto”. Men de som jobber her er lokale og veldig hyggelig. Ikke minst lærevillig og tålmodig med meg når jeg prøver å snakke swahili med dem. Området blir passet på av våre årvåkne Masaikrigere (som er fra et delvis nomadisk folkeslag her), og skulle vi møte på en slange er det bare å rope: MASAI! Så kommer de løpende med spydet sitt, eller pil og bue.

Den lille stranden vår, og saltvannselva vi ofte bader i. Den går ut i det Indiske hav.

Vi har flere deilige "henge" områder  vi kan slappe av når vi har fri.

Masaiene viser hvor vi kan sykle til for å ta daladala (minibuss) til byen. 

Her om dagen gikk jeg meg en tur ut til landsbyen vi må kjøre gjennom for å komme hit, noe som ikke gikk ubemerket hen blant landsbyfolket. Barna var helt ville og ropte ”mzungu, mzungu” (Europeer) etter meg. De kan jo virkelig smelte hjerter, så jeg ble der å spilte fotball, lærte afrikanske barnesanger og lekte med de til solen gikk ned. På hjemveien hadde jeg en hel barneflokk etter meg som ville følge meg. Blir uten tvil flere turer ut dit.


Tutanana baday!