Returning to my A F R I C A

Reisen var lang, men gikk knirkefritt helt frem til vi skulle få visum på flyplassen i Dar Es Salam. Alle fikk nemlig 90 dagers visum, utenom én fordi hun er Ugandisk statsborger og har bodd i Norge i seks år. Mest sannsynlig var vaktene korrupte og ville ha penger under bordet, hvilket vår prinsippfaste og utrolig tøffe medstudent nektet. Etter tre timer venting var det nedslående faktum blitt en realitet, hun fikk ikke visum og måtte bli sendt tilbake til Norge med første fly påfølgende morgen. Klokken 03, utmattet og sjokkerte sa vi hadet til henne og dro til hotellet for å få noen timer søvn før bussturen videre til Tanga. Men mens vi ventet på bussen neste morgen utenfor hotellet fikk vi oss en svært gledelig overraskelse da en taxi plutselig kom med en fornøyd frøken som hadde fått visum likevel da den kvinnelige sjefen hadde kommet på jobb!  

Etter en 7-8 timers lang svett busstur var vi endelig fremme på Tanga International Conference Center (TICC), vårt nye hjem frem til slutten av juni.  Vi fikk tatt en svært etterlengtet og mye trengt dusj og servert en herlig middag, før hodet traff puta rimelig tidlig den kvelden. Den første uka vår her har vi hatt swahili språkkurs med fantastiske Mr. Siago, vært på omvisning av noen sykehus og klinikker (som var rimelig spartansk utstyrt og møblert for å si det mildt), vært på noen markeder, og ellers hatt mye fritid for å venne seg til livet og ikke minst det varme klimaet her.

Stedet vi bor på er en svær eiendom omringet av gjerder med egen sandvolleyball bane, en saltvannselv som kommer inn fra havet, hvor vi bader flere ganger om dagen. Vi bor på dobbeltrom i flere type langhus, så man er sosialt 24/7. Nesten som å være tilbake på folkehøyskole!  Da det for det meste bare er norske studenter og bistandsarbeidere som kommer hit føles litt ut som en norsk ”ghetto”. Men de som jobber her er lokale og veldig hyggelig. Ikke minst lærevillig og tålmodig med meg når jeg prøver å snakke swahili med dem. Området blir passet på av våre årvåkne Masaikrigere (som er fra et delvis nomadisk folkeslag her), og skulle vi møte på en slange er det bare å rope: MASAI! Så kommer de løpende med spydet sitt, eller pil og bue.

Den lille stranden vår, og saltvannselva vi ofte bader i. Den går ut i det Indiske hav.

Vi har flere deilige "henge" områder  vi kan slappe av når vi har fri.

Masaiene viser hvor vi kan sykle til for å ta daladala (minibuss) til byen. 

Her om dagen gikk jeg meg en tur ut til landsbyen vi må kjøre gjennom for å komme hit, noe som ikke gikk ubemerket hen blant landsbyfolket. Barna var helt ville og ropte ”mzungu, mzungu” (Europeer) etter meg. De kan jo virkelig smelte hjerter, så jeg ble der å spilte fotball, lærte afrikanske barnesanger og lekte med de til solen gikk ned. På hjemveien hadde jeg en hel barneflokk etter meg som ville følge meg. Blir uten tvil flere turer ut dit.


Tutanana baday!