Den brutale virkelighet.

Mine små hverdagshelter

Sorry for trege svar på mailer og få  blogginnlegg, tastaturet er ikke særlig samarbeidsvillig for tiden. Den skriver nemlig dobbelt opp ved bokstaver: Heru eru et eksemvpel omv derue fjoruståru!
Men jeg blir veldig glad for mailene altså :)

Som jeg har nevnt tidligere er vi fire på grupper som rullerer annenhver uke på ulike praksissteder. Etter et spennende opphold på det psykiatriske sykehuset som jeg skrev om i forrige innlegg, har jeg siden sist hatt sykehuspraksis og vært på hjemmebesøk hos familier som trenger oppfølging.De to siste ukene har jeg jobbet med drop out ungdommer, men det får komme i senere.

Siden jeg ankom landet for seks uker siden (HJELP, halvveis allerede!) har jeg møtt utrolig mange gjestfrie, imøtekommende og fantastiske mennesker. Om dere skulle lure på hvilket ord vi hører oftest er det ”Karibu” som betyr ”velkommen”. Det sier vel egentlig alt om den gjestfrie kulturen.  Når jeg sykler til praksis om morgenen gjennom landsbyene og ellers, hilser man på de fleste man møter på med et smil, hei, og hvordan går det? En herlig måte å starte dagen på, til forskjell fra å se uendelig sure morgetrynene i Oslo by i det de raser forbi på vei til sine mange forpliktelser (Hørtes kanskje litt vel negativt ut, men det er jo litt sant da..).

Vi hadde altså praksis på Bombo regionale sykehus forrige uke. Vi hadde hørt at det ville bli mange tøffe inntrykk og vi prøvde å forberede oss mentalt på det vi hadde hørt. Det er et stort sykehusområde som består av mange murbygg i ulike størrelser. Utenifra ser standaren grei ut, men inne er det slitte, stygge murvegger, gamle dører, gamle rustne senger hvor det på vår avdeling (en barneavdeling) lå to mødre med hvert sitt barn i hver seng. Her lå/ satt de hele dagen inne på det varme rommet med åtte senger, uten vifte.

Ambulansemotorsykkel!

Jeg kunne sagt mye om hva vi observert både på godt og vondt, men det ville bitt ett laaangt innlegg. Men jeg må i alle fall fortelle om en utrolig tøff liten jente som gjorde sterkt inntrykk med sin historie som ingen barn hørt om engang. Min ene lille hverdagshelt heter nemlig Nasra og er 4,5 år. Hun har vakre nøttebrune øyne med lange øyevipper. Hun er desverre hiv positiv, har muligens tuberkulose, er svært underernært med alvorlig proteinmangel, slik at magen blir stor og væskefylt mens armer og ben er tynne. Moren hennes er død, så hun er der med sin unge stemor. Faren er heksedoktor og har lite tro på moderne medisin. Vi så fort at dette var en som trengte at noen kjemper litt ekstra, så vi fikk ordnet med ultralyd og røntgen, noe faren ikke hadde råd til. Gjennom en sykepleier fikk vi godt kontakt og han virket tillitsfull til oss. Men da vi kom tilbake neste dag for å gi henne melk og grøt med ekstra næring og proteiner vi hadde kjøpt, hadde faren skrevet henne ut mot legens anbefaling.

Jeg ble helt fra meg av bekymring for at de hadde reist hjem til landsbyen 5 timer unna. Sykepleieren fra organisasjonen vår hadde nummeret og fikk ringt ham. De var heldigvis fortsatt her i Tanga, men han ville ikke ha han på sykehus da han mener at hans egne evner og medisiner vil heale henne.  Den siste uken har vi daglig forsøkt å få kontakt med ham på mobil, uten å komme gjennom. På lørdag dro jeg og en masaien for å møte faren for å gi ham maten, noe han sa var greit, men han dukket aldri opp.

Vi har hele tiden gått forsiktig og respektfullt frem ovenfor faren, og ikke undergravd hans identitet som heksedoktor. Men nå har vi måtte akseptere at faren ikke vil ha vår hjelp, selv om det bare er mat.  Det er veldig vanskelig å la være å ikke tenke på henne og de mange andre skjebnene vi møter i vår praksishverdag.

I helga skal noen av oss på safari, så om det skulle dukke opp noen spennende dyr kommer det her vel etterhvert. Sammen med bilder fra forrige helgs tur til den lille fjellbyen, Lushoto.

Tutaonana baday!