Lutindi Mentalhospital

Den siste uka dro vi seks studenter som opp til Lutindi Mentalhospital som ligger 3 timer kjøring unna et godt stykke opp i fjellet. Stedet er privat drevet, og pasienten må selv betale for oppholdet (men det er noen få der som får behandling selv om de ikke er betalingsdyktig). Da vi hoppet ut av jeepen som hadde kjørt oss trygt opp de svingete jordveiene merket vi raskt at temperaturen var litt kjøligere og luften tørrere. Et herlig avbrekk fra varmen.  Atmosfæren var rolig og vi var omgitt av skjønn natur på alle kanter. Stedet minnet meg veldig om fjellturen i Himalaya for noen år siden. Sykehuset bestod av flere gamle enetasjes lange murbygninger. Etter introduksjon og omvisning av stedet fikk vi møte noen av pasientene. Mange snakket engelsk, så det var flere vi kunne prate med. 

 sykehusområdet.

Agnes og Kristin

Etter 8 uker psykiatripraksis på Ullevål sykehus i akuttpsykiatrien i vinter, var jeg veldig spent på hvordan hverdagen fortonet seg på et psykiatrisk sykehus i et såpass fattig og lite utviklet land som Tanzania. Kort fortalt ble vi på mange måter positivt overrasket, blant annet var det fint å se den gode kontakten mellom pleierne og pasientene, det hadde også mye fokus på å aktivisere pasientene og ha gode rutiner. Men det var dessverre en del ting som absolutt ikke var bra, som for eksempel at de fleste fikk diagnosen schizofreni og ble satt på høye doser Haldol. Det blir på folkemunnet kalt apedop, og er altså et svært kraftig medikament med mange alvorlige bivirkninger, uten at pasientene hadde symptomer som tilsa at dette var en hensiktsmessig medisin  å bruke. Her blir også epilepsi regnet som en psykisk lidelse.

Ikke drops nei..

Dagen etter ble vi vekket av det kollektive oppvekkingssystemet for hele sykehuset i form av noen svært hissige ”gong gonger”, akkompagnert av et par galende haner.  06.45 gikk vi til sykehuset i
morgenskumringen omgitt av et tåketeppe som satte en mystisk stemning rundt det gamle mentalsykehuset oppi fjellet. Her tok vi først runden med avdelingssykepleier for å sjekke at alle pasienten var oppe og hadde reid sengen sin. Deretter var det felles morgenbønn med salmer på swahili, før vi delte ut medisiner til over hundre pasienter, hvilket gikk overraskende effektivt. 

Pasienten var delt inn i ulike grupper arbeid hvor noen holdt på med gårdsarbeid, sy og veve prosjekter, teproduksjon, samt andre typer håndverk. Resterende var innelåst på separate avdelinger for kvinner og menn. Disse hadde lite aktiviteter å finne på.

Medisindosering

Jeg og Agnes startet dagen sammen med pasientene på gårdsgruppen. Der hadde de hadde kuer, gris, høns og kyllinger. Og man har ikke hatt en ordentlig psykiatripraksis i Tanzania før man har lært å melke en ku. Som en ordentlig byjente har jeg stort sett bare sett kuer på bilder og på butikken i form av biff! Det var ikke så lett som det så ut til når bonden satt der med lette hender å fylte bøtte etter bøtte. Jeg brukte nok tilsvarende tid på å fylle en 3 dl kopp. Men det var utrolig gøy, tror jeg kunne sittet der resten av dagen, og vurderte et ørlite sekund å bli bonde. Resten av tiden var vi rundt på ulike avdelinger og fikk et godt innblikk i hvordan stedet fungerte. 

Å melke ku er ikke hverdagskost, men å melke ku på et psykiatrisk sykehus i Tanzania iført sykepleieruniform kan vel en kalles en engangs opplevelse.

På ettermiddagen gikk vi turer i det vakre fjellområdet. Vi dro blant annet opp til et utkikkspunkt med utsikt over hele Korogwe distriktet, og ennå litt lenger.

Jentene klare for tur!

 

Tilbake i Tanga noen dager senere var vi rundt på hjemmebesøk hos noen psykisk syke pasienter som bodde hjemme hos foreldrene sine. Det var ganske tøft å se hvordan de lever her. En mann var lenket fast med kjetting rundt foten og hadde en hårløs flekk på hodet fordi han hele dagen ba ved å bukke hodet i bakken. En annen kvinne var låst inne på et rom, og lå  i dyp søvn mens vi var der av en beroligende injeksjon hun hadde fått. Sterke inntrykk.

Neste uke skal vi være noen dager på et sykehus, og dra på hjemmebesøk til familier som trenger oppfølging i forhold til ernæring, sykdom, sår, etc.

Tutaonana baday

Påske med sand mellom tærne.

Håper alle dere hjemme har hatt en fin påske, enten den har blitt tilbrakt hjemme med påskeegget i fanget, på jobb, på fjellet med ski på bena og kvikk lunsj i sekken, eller på andre måter!

Jeg for min del dro sammen med Karine til Kenya, nabolandet til Tanzania. Vi tok bussen til kystbyen Mombasa som ligger ca 3 timer unna (+ 3 timer til med diverse venting og grensekryssing. ”Africa-time” er etter hvert blitt et svært kjent og mye brukt begrep).

Gamlebyen i Mombasa

Vi hadde to dager hvor vi susa rundt i storbyen eskortert av en tuk-tuk (en slags moped-sak med plass til tre rumper i bredden bak sjåføren).  I forhold til Tanzania er utviklingen på mange måter kommet lengre i Kenya, sannsynligvis nok mye på grunn av at de tjener mer turisme.    

De herlige damene som jobbet på det lille hostellet vi bodde på.

Deretter tok vi den lille lokale minibussen videre nordover langs kysten, til et lite sted kalt Watamu. Her bodde vi ganske isolert i utkanten av det lille tettstedet på Mida Creek eco- camp. Vi hadde ikke strøm og dusjet gjordet vi ute. Vi var begge enig om at vi hadde funnet en godt gjemt liten skatt og ble der i fire dager. 

Hytta vår.

Oppe i toppetasjen på hytta, hvor vi sov ute og hadde en sofakrok

For et hundeliv.

Dagen etter tok vi bussen til en kjempefin strand i Watamu, hvor vi gjorde som eremittkrepsene, vekslet mellom å ligge på den kritthvite sanden og svømme i det varme turkisklare vannet.   Siste dagen dro vi på kanotur til en liten øy, hvor det bor rundt 300 mennesker. Der dro vi på besøk til en eldre mann som hadde et stort cashewnøttre. Han viste velvillig hvordan man preparerte nøttene, og ville gjerne at vi skulle smake etterpå. Fersk stekte nøtter skylt ned med kokosnøttjuice drukket rett fra kokosnøtten var et helt himmelsk mellommåltid. 

Blue Bay beach i Watamu

Ebony and Ivory.

En cashewnøtt (under) og cashewfrukten (over) som den ser ut rett fra treet. Frukten kan også spises, og er saftig og søt

Cashewnøtter som er stekt over bålet på en liten metallplate, deretter hakker man ut nøtten fra skallet som på bildet over.

Klatremus må jo klatre litt. Greit å komme seg opp, men ned var litt verre.

Det var vemodig å dra fra dette lille paradiset hvor vi sov ute på ”verandaen”, sovnet til nattasang av gresshoppene i kor med froskene, og våknet til fuglekvitter og soloppgang hver morgen (for ikke å glemme de infernalske hylene til eselet Coco).  Etter åtte dager på tur var det godt å komme ”hjem” til TICC, senteret vi på bor på her i Tanga, Tanzania.

 

Hverdagsliv er ikke kjedelig i Tanzania.

Forrige søndag kjørte vi båt til en sandbanke ut i det indiske hav som ligger over vann annenhver helg. Etter vi hadde kjørt en time åpenbarte det seg plutselig en flat øy av sand i havskorpa. Kritthvitstrand og klart turkisblått vann var absolutt ikke et deprimerende syn en søndag i mars. 

Etter noen timer med snorkling blant fargerike fisk, stuping fra båten og soling dro vi motvillige hjem igjen. Noen i en mer rødligfarge, enn den ønskede brunfargen.

Sandbanken!

Denne uka startet vi i praksis. Siden vi er 20 studenter er vi delt opp i fem grupper på fire som skal rullere annenhver uke på praksisstedene hvor TICC er involvert. Sykepleieren som har startet opp og driver dette senteret jeg bor på er norsk og har bodd i Tanzania i 25 år. Hun er en skikkelig ildsjel, og har mange ulike prosjekter ute i lokalsamfunnet. Mama Ruth er godt kjent blant folket i Tanga, og passer godt på oss.

Stedene vi skal rullere på:

A. Skolehelsetjeneste, der skal vi følge opp barn i hjemmet, på skolen og i landsbyen.

B. Barnehage, hvor vi skal gjennomføre en helseundersøkelse av alle 160 barna.

C. Familysupport program – et hjemmebasert tilbud for å hjelpe til i forhold til premature barn, feilernærig, alkoholproblemer etc.

D. Dukketeaterprosjekt, hvor en gruppe drop-out ungdom lager dukketeatershow for barn som lærer de om f.eks tannhelse, håndhygiene eller vold i hjemmet.  Samt en dag på senteret for HIV og AIDS.

E. Mentalhelse, hvor vi skal følge om psykisk syke i hjemmet. Andre praksisuke i denne gruppen skal vi bo på et mentalsykehus i fire dager som ligger ca 2,5time unna.

Jeg startet i gruppe B og hadde min første praksis i barnehagen. ”Barnehagen” består av to klasserom på barneskolen som rommer alle de 160 barna (ca. 2-6 år), ikledd små søte rosa uniformer. I begynnelsen av uka var vi på en helsestasjon, egentlig for å observere undersøkelser av barn under 5 år slikt at kunne starte helseundersøkelsen av barnehagebarna, men siden vi er i Afrika går ikke alt som planlagt. Dagen vi var der var det nemlig kontroll av gravide. Men det var kjempeinteressant, vi fikk både lytte etter hjertelyd med jordmorskop og kjenne etter hodet utenpå magen. Sykepleierne her på denne lille helsestasjonen ute i landsbyen har et temmelig stort ansvar, og tar ofte i mot barn alene (gjerne uten strøm). Sykehuset er ca 30 min unna om det skulle oppstå komplikasjoner. Og det eneste formen for smertestillende de fødende kan få er Paracet! Av mange årsaker er dødfødsler ganske vanlig. 

Helseundersøkelse

 

Når man ikke snakker samme verbale språk, må bruke kroppsspråk. Her viser jeg hvordan jenta skal stå slik at jeg får målt høyden hennes.

 

 

 

Såpebobler var kjempepopulært i skolegården!

Vi startet opp med helsesjekken av barnehage barna i et av skolens klasserom. Hvilket ble en noe utfordrende oppgave da det var oss fire studentene som var de med mest fagkunnskap og dermed foretok undersøkelsene (men har verken hatt om eller gjennomført noen form for helseundersøkelse før!), samt at vi måtte bytte på de to som kunne oversette.  Men vi hadde noen punkter vi gikk ut i fra og sjekket huden for sår og skabb, tennene, høyde, vekt, ernæringsstatus. Barna er så utrolig søte, men dessverre hadde mange hull i tennene, noen hadde skabb og de fleste var nok under/- feilernært da de stort sett bare spiser en banan på skolen og kun ett-to måltider hjemme per dag.

Det mange hinder i veien når man sykler til praksis om morgenen.

Neste uke er det påskeferie og da drar vi hver våre veier. Jeg og Karine stikker til Kenya en tur, nærmere bestemt Mobasa, som ligger ca 5-6 timer med buss unna Tanga. Påskeferien startet med en heidundrende Afrika fest her på senteret, hvor alle måtte kle seg i noe lokalt. Jeg fant meg en billig fin kjole på et marked i byen. Det var kjempe god stemning, og alle danset seg søkksvette til et kult lokalt band som heter Easy boys som kom å spilte for oss. For en kveld!

Leker ikke afrikaner!

Det var denne uka. Nå skal jeg bare pakke litt og så krype inn i myggnettet å få noen timer søvn, før bussturen til Kenya.  Gleder meg!

Tutanana baday

Returning to my A F R I C A

Reisen var lang, men gikk knirkefritt helt frem til vi skulle få visum på flyplassen i Dar Es Salam. Alle fikk nemlig 90 dagers visum, utenom én fordi hun er Ugandisk statsborger og har bodd i Norge i seks år. Mest sannsynlig var vaktene korrupte og ville ha penger under bordet, hvilket vår prinsippfaste og utrolig tøffe medstudent nektet. Etter tre timer venting var det nedslående faktum blitt en realitet, hun fikk ikke visum og måtte bli sendt tilbake til Norge med første fly påfølgende morgen. Klokken 03, utmattet og sjokkerte sa vi hadet til henne og dro til hotellet for å få noen timer søvn før bussturen videre til Tanga. Men mens vi ventet på bussen neste morgen utenfor hotellet fikk vi oss en svært gledelig overraskelse da en taxi plutselig kom med en fornøyd frøken som hadde fått visum likevel da den kvinnelige sjefen hadde kommet på jobb!  

Etter en 7-8 timers lang svett busstur var vi endelig fremme på Tanga International Conference Center (TICC), vårt nye hjem frem til slutten av juni.  Vi fikk tatt en svært etterlengtet og mye trengt dusj og servert en herlig middag, før hodet traff puta rimelig tidlig den kvelden. Den første uka vår her har vi hatt swahili språkkurs med fantastiske Mr. Siago, vært på omvisning av noen sykehus og klinikker (som var rimelig spartansk utstyrt og møblert for å si det mildt), vært på noen markeder, og ellers hatt mye fritid for å venne seg til livet og ikke minst det varme klimaet her.

Stedet vi bor på er en svær eiendom omringet av gjerder med egen sandvolleyball bane, en saltvannselv som kommer inn fra havet, hvor vi bader flere ganger om dagen. Vi bor på dobbeltrom i flere type langhus, så man er sosialt 24/7. Nesten som å være tilbake på folkehøyskole!  Da det for det meste bare er norske studenter og bistandsarbeidere som kommer hit føles litt ut som en norsk ”ghetto”. Men de som jobber her er lokale og veldig hyggelig. Ikke minst lærevillig og tålmodig med meg når jeg prøver å snakke swahili med dem. Området blir passet på av våre årvåkne Masaikrigere (som er fra et delvis nomadisk folkeslag her), og skulle vi møte på en slange er det bare å rope: MASAI! Så kommer de løpende med spydet sitt, eller pil og bue.

Den lille stranden vår, og saltvannselva vi ofte bader i. Den går ut i det Indiske hav.

Vi har flere deilige "henge" områder  vi kan slappe av når vi har fri.

Masaiene viser hvor vi kan sykle til for å ta daladala (minibuss) til byen. 

Her om dagen gikk jeg meg en tur ut til landsbyen vi må kjøre gjennom for å komme hit, noe som ikke gikk ubemerket hen blant landsbyfolket. Barna var helt ville og ropte ”mzungu, mzungu” (Europeer) etter meg. De kan jo virkelig smelte hjerter, så jeg ble der å spilte fotball, lærte afrikanske barnesanger og lekte med de til solen gikk ned. På hjemveien hadde jeg en hel barneflokk etter meg som ville følge meg. Blir uten tvil flere turer ut dit.


Tutanana baday!

En perfekt siste uke paa Mabul Island

Min siste uke paa tur hadde jeg lyst til aa avslutte paa oya Mabul i Borneo, ett sted som anses som et av verdens beste steder aa dykke. Etter at jeg provde aa dykke for forste gang paa Tioman island i Malaysia har jeg lekt med tanken paa aa ta dykkersertifikatet, mens jeg er her. Og hvor er det bedre aa gjore det enn i Borneo!

Men i Brunei (det lille landet som ogsaa ligger i Borneo), var jeg uheldig aa ble frastjaalet over tusen kroner, samme dag som mobilen tok kveld. Og nytt kamera matte jeg kjope bare noen uker for, fordi det andre antageligvis fikk "heteslag". Det ble plutselig litt for mange uforutsette utgifter, saa jeg valgte aa legge dykkerlappen paa vent til neste tur engang, og heller dykke med instruktor til maks 12 meters dyp som er mye billigere enn aa ta lappen.

Forste dagen pa Mabul hadde jeg to dykk og stortriveds under vann blant alle de rare fiskene, og vakre korallrev. Paa ettermiddagen fikk jeg bli noen andre dykkere med baat ut til et annet sted hvor jeg snorklet. Ingen tvil om hvorfor dette omraadet er verdenskjent blant dykkere.

Etter en dag med dykking var jeg helt daarlig etter aa dykke igjen, snorkling blir liksom ikke helt det samme naar man forst har provd dykking.

Saa ett par dager etter tok jeg en dag med to dykk til. Jeg dykker instruktoren Ashley kom veldig godt overens, saa hun ble med meg andre dagen ogsaa.

Vi tok med oss kamera, og her er bare en liten brokdel av hva vi saa:



Can you find Nemo?



Saa mange clownfish som gjemmer seg in anemonene. Der er saa utrolig sote!

Plutselig kom en svaer fiskestim susende over hodet.





Dette er en saakalt cuttlefish, som er en type blekksprut. Alle "armene" er samlet paa dette bildet bak paa hoyre side. 



Bluspotted stingray



needlefish

En fisk som folger moten...?

Denne var helt raa! Crocodilefish, jeg klarte ikke aa se den selv om den var rett foran oynene mine, ca en halvmeter lang. 

Moray eel som gjemmer seg

Lionfish

(Sky) diving..?

Men livet paa oya var ganske kontrastfylt. Mabul som er en svaert liten oy (man kan gaa rundt hele oya paa under en time) huser likevel over 4000 "seagypsies", lokale folk som lever i enkelt i skjeve trehus og lever stort sett paa fisk og ris. Mange har godt med mat, mens andre lever paa kun ett maaltid om dagen.

Den lille oya har ogsaa  egen skole for barna, men ikke alle har raad til utdannelse. Jeg fikk ogsaa hore at mange av innbyggerne er fillippiner uten rett til aa gaa paa skole i Malaysia.

Husene til de fattigste "seagypsiene", flere familier bodde ogsaa i baater som denne.



En lokal fiskermann kom hver dag utenfor "doren" vaar for aa selge fisk





Fikk sa vondt av denne lille jenta som maatte ta flere pauser baerende paa ett par liter vann, og ikke snakk om at hun ville ha hjelp!



Landsbyen

Hus paa stylter rundt hele oya, og her bodde jeg.

Barna til familien jeg bodde hos

Her satt jeg hver kveld aa saa paa solnedgangen i huset paa stylter hvor jeg bodde. Fra morket horte jeg barna som bodde i baatene sang for fulle mugge.

Siste dagen min paa oya ville jeg prove aa gi noe igjen, og kjopte derfor flere kilo ris og nudler som jeg diskre (for aa unngaa at jeg ble omringet av trengende mennesker) provde aa dele ut til de familiene som saa ut som trengte det mest,  men jeg folte meg bare mer hjelpeslos da posen var tom og fortsatt saa mange fattige familier rundt meg. Man kan jammen meg ikke hjelpe alle..

Barneskolen

Daglivarehandel!



Paa besok hos Lisa og kusinen hennes

Jeg hadde en super uke paa oya med baade dykkingen og bli kjent med flere av landsbybeboerne. Selv om mange var fattige, var det en helt spesiell stemning der. Barna lekte ivrig sammen med klinkekuler, ballspill og andre uteleker norske barn gjorde for i tiden ( tiden uten dataspill!). Ungdommene sang, spilte gitar og lagde rytmer med provisoriske rytme\ trommeinstrumenter. Alle var utrolig vennlige og sa alltid hei naar man gikk gjennom landsbyen.

Naa er jeg faktisk paa flyplassen i Singapore og venter paa flyet hjem.. Kan ikke fatte at mine syv maaneder er over allerede! Jeg foler faktisk at jeg lett kunne blitt noen maaneder til. Blir helt surrealistisk aa komme til Norge igjen, med norske priser, norske vaerforhold og ikke minst snakke norsk igjen.

Men gleder meg til aa se venner igjen, familien faar vente til sommeren naar jeg har faat tjent inn litt penger til flybillett ;)

Mulig det blir ett lite innlegg til med siste rest av turen etter jeg har kommet heimat..