Over skyene i Lushoto

For noen helger siden da de andre dro til Zanzibar hadde jeg lyst å ta en tur til den lille fjellbyen Lushoto. Etter seks uker med masse folk rundt meg døgnet rundt var det godt å stikke bort en tur alene. Bussturen  tok ca fire timer opp de svingete veiene i den smekkfulle lokale bussen. Men jeg fikk sitteplass ved vinduet og kunne nyte utsikten hele veien opp.

For noen helger siden tok jeg en helgetur til den lille fjellbyen Lushoto. Siden tastaturet fortsatt er svært lite samarbeidsvillig får dere historien i bilder:

Irente viewpoint var helt dekket av skyer da jeg kom dit, men etter bare 20 minutter gikk skyene i oppløsning og en helt utrolig utsikt åpenbarte seg. 

I Lushoto bodde jeg på en gård litt oppi fjellsiden som leide ut rom til gjester. Her ble jeg godt ivaretatt og til frokost fikk jeg servert grovtbrød, ost, melk, syltetøy og juice, alt sammen laget på gården. Nam!

Lørdagen dro jeg med en lokal guide på en dagstur i fjellet og Magamba regnskogen. En utrolig fin tur, og til min store glede så vi mange cameloner. Ikke skjønner jeg hvordan Jackson klarte å få øye på de, de blender helt inn i omgivelsene. 

Mange kameloner i regnskogen

Shoeshine!

Ett par kilometer unna gården jeg bodde var det et helt utrolig vakkert utkikkspunkt (de øverste bildene), hit gikk jeg alle dagene. På vei dit ble jeg kjent med noen folk fra landsbyen og til og med invitert hjem på middag hos en familie. Før jeg dro hjem på søndagen sprang jeg bort med syltetøy og grovtbrød fra gården som takk for gjestfriheten. Og mens barna fulgte meg tilbake til gården etterpå kom en av de løpende etter med en pose med en sjelden frukt jeg hadde smakt på fjellturen dagen før, som man ikke får tak i hvor jeg bor. Aldri har jeg blitt så glad for en pose frukt før!

Hjemme hos en familie jeg ble kjent med. Mama lager middag.

Kua må også ha mat.

Man blir aldri sulten på bussturene for frukt og snacks blir servert på "sølvfat" rett utenfor vinduet

Den brutale virkelighet.

Mine små hverdagshelter

Sorry for trege svar på mailer og få  blogginnlegg, tastaturet er ikke særlig samarbeidsvillig for tiden. Den skriver nemlig dobbelt opp ved bokstaver: Heru eru et eksemvpel omv derue fjoruståru!
Men jeg blir veldig glad for mailene altså :)

Som jeg har nevnt tidligere er vi fire på grupper som rullerer annenhver uke på ulike praksissteder. Etter et spennende opphold på det psykiatriske sykehuset som jeg skrev om i forrige innlegg, har jeg siden sist hatt sykehuspraksis og vært på hjemmebesøk hos familier som trenger oppfølging.De to siste ukene har jeg jobbet med drop out ungdommer, men det får komme i senere.

Siden jeg ankom landet for seks uker siden (HJELP, halvveis allerede!) har jeg møtt utrolig mange gjestfrie, imøtekommende og fantastiske mennesker. Om dere skulle lure på hvilket ord vi hører oftest er det ”Karibu” som betyr ”velkommen”. Det sier vel egentlig alt om den gjestfrie kulturen.  Når jeg sykler til praksis om morgenen gjennom landsbyene og ellers, hilser man på de fleste man møter på med et smil, hei, og hvordan går det? En herlig måte å starte dagen på, til forskjell fra å se uendelig sure morgetrynene i Oslo by i det de raser forbi på vei til sine mange forpliktelser (Hørtes kanskje litt vel negativt ut, men det er jo litt sant da..).

Vi hadde altså praksis på Bombo regionale sykehus forrige uke. Vi hadde hørt at det ville bli mange tøffe inntrykk og vi prøvde å forberede oss mentalt på det vi hadde hørt. Det er et stort sykehusområde som består av mange murbygg i ulike størrelser. Utenifra ser standaren grei ut, men inne er det slitte, stygge murvegger, gamle dører, gamle rustne senger hvor det på vår avdeling (en barneavdeling) lå to mødre med hvert sitt barn i hver seng. Her lå/ satt de hele dagen inne på det varme rommet med åtte senger, uten vifte.

Ambulansemotorsykkel!

Jeg kunne sagt mye om hva vi observert både på godt og vondt, men det ville bitt ett laaangt innlegg. Men jeg må i alle fall fortelle om en utrolig tøff liten jente som gjorde sterkt inntrykk med sin historie som ingen barn hørt om engang. Min ene lille hverdagshelt heter nemlig Nasra og er 4,5 år. Hun har vakre nøttebrune øyne med lange øyevipper. Hun er desverre hiv positiv, har muligens tuberkulose, er svært underernært med alvorlig proteinmangel, slik at magen blir stor og væskefylt mens armer og ben er tynne. Moren hennes er død, så hun er der med sin unge stemor. Faren er heksedoktor og har lite tro på moderne medisin. Vi så fort at dette var en som trengte at noen kjemper litt ekstra, så vi fikk ordnet med ultralyd og røntgen, noe faren ikke hadde råd til. Gjennom en sykepleier fikk vi godt kontakt og han virket tillitsfull til oss. Men da vi kom tilbake neste dag for å gi henne melk og grøt med ekstra næring og proteiner vi hadde kjøpt, hadde faren skrevet henne ut mot legens anbefaling.

Jeg ble helt fra meg av bekymring for at de hadde reist hjem til landsbyen 5 timer unna. Sykepleieren fra organisasjonen vår hadde nummeret og fikk ringt ham. De var heldigvis fortsatt her i Tanga, men han ville ikke ha han på sykehus da han mener at hans egne evner og medisiner vil heale henne.  Den siste uken har vi daglig forsøkt å få kontakt med ham på mobil, uten å komme gjennom. På lørdag dro jeg og en masaien for å møte faren for å gi ham maten, noe han sa var greit, men han dukket aldri opp.

Vi har hele tiden gått forsiktig og respektfullt frem ovenfor faren, og ikke undergravd hans identitet som heksedoktor. Men nå har vi måtte akseptere at faren ikke vil ha vår hjelp, selv om det bare er mat.  Det er veldig vanskelig å la være å ikke tenke på henne og de mange andre skjebnene vi møter i vår praksishverdag.

I helga skal noen av oss på safari, så om det skulle dukke opp noen spennende dyr kommer det her vel etterhvert. Sammen med bilder fra forrige helgs tur til den lille fjellbyen, Lushoto.

Tutaonana baday!

Lutindi Mentalhospital

Den siste uka dro vi seks studenter som opp til Lutindi Mentalhospital som ligger 3 timer kjøring unna et godt stykke opp i fjellet. Stedet er privat drevet, og pasienten må selv betale for oppholdet (men det er noen få der som får behandling selv om de ikke er betalingsdyktig). Da vi hoppet ut av jeepen som hadde kjørt oss trygt opp de svingete jordveiene merket vi raskt at temperaturen var litt kjøligere og luften tørrere. Et herlig avbrekk fra varmen.  Atmosfæren var rolig og vi var omgitt av skjønn natur på alle kanter. Stedet minnet meg veldig om fjellturen i Himalaya for noen år siden. Sykehuset bestod av flere gamle enetasjes lange murbygninger. Etter introduksjon og omvisning av stedet fikk vi møte noen av pasientene. Mange snakket engelsk, så det var flere vi kunne prate med. 

 sykehusområdet.

Agnes og Kristin

Etter 8 uker psykiatripraksis på Ullevål sykehus i akuttpsykiatrien i vinter, var jeg veldig spent på hvordan hverdagen fortonet seg på et psykiatrisk sykehus i et såpass fattig og lite utviklet land som Tanzania. Kort fortalt ble vi på mange måter positivt overrasket, blant annet var det fint å se den gode kontakten mellom pleierne og pasientene, det hadde også mye fokus på å aktivisere pasientene og ha gode rutiner. Men det var dessverre en del ting som absolutt ikke var bra, som for eksempel at de fleste fikk diagnosen schizofreni og ble satt på høye doser Haldol. Det blir på folkemunnet kalt apedop, og er altså et svært kraftig medikament med mange alvorlige bivirkninger, uten at pasientene hadde symptomer som tilsa at dette var en hensiktsmessig medisin  å bruke. Her blir også epilepsi regnet som en psykisk lidelse.

Ikke drops nei..

Dagen etter ble vi vekket av det kollektive oppvekkingssystemet for hele sykehuset i form av noen svært hissige ”gong gonger”, akkompagnert av et par galende haner.  06.45 gikk vi til sykehuset i
morgenskumringen omgitt av et tåketeppe som satte en mystisk stemning rundt det gamle mentalsykehuset oppi fjellet. Her tok vi først runden med avdelingssykepleier for å sjekke at alle pasienten var oppe og hadde reid sengen sin. Deretter var det felles morgenbønn med salmer på swahili, før vi delte ut medisiner til over hundre pasienter, hvilket gikk overraskende effektivt. 

Pasienten var delt inn i ulike grupper arbeid hvor noen holdt på med gårdsarbeid, sy og veve prosjekter, teproduksjon, samt andre typer håndverk. Resterende var innelåst på separate avdelinger for kvinner og menn. Disse hadde lite aktiviteter å finne på.

Medisindosering

Jeg og Agnes startet dagen sammen med pasientene på gårdsgruppen. Der hadde de hadde kuer, gris, høns og kyllinger. Og man har ikke hatt en ordentlig psykiatripraksis i Tanzania før man har lært å melke en ku. Som en ordentlig byjente har jeg stort sett bare sett kuer på bilder og på butikken i form av biff! Det var ikke så lett som det så ut til når bonden satt der med lette hender å fylte bøtte etter bøtte. Jeg brukte nok tilsvarende tid på å fylle en 3 dl kopp. Men det var utrolig gøy, tror jeg kunne sittet der resten av dagen, og vurderte et ørlite sekund å bli bonde. Resten av tiden var vi rundt på ulike avdelinger og fikk et godt innblikk i hvordan stedet fungerte. 

Å melke ku er ikke hverdagskost, men å melke ku på et psykiatrisk sykehus i Tanzania iført sykepleieruniform kan vel en kalles en engangs opplevelse.

På ettermiddagen gikk vi turer i det vakre fjellområdet. Vi dro blant annet opp til et utkikkspunkt med utsikt over hele Korogwe distriktet, og ennå litt lenger.

Jentene klare for tur!

 

Tilbake i Tanga noen dager senere var vi rundt på hjemmebesøk hos noen psykisk syke pasienter som bodde hjemme hos foreldrene sine. Det var ganske tøft å se hvordan de lever her. En mann var lenket fast med kjetting rundt foten og hadde en hårløs flekk på hodet fordi han hele dagen ba ved å bukke hodet i bakken. En annen kvinne var låst inne på et rom, og lå  i dyp søvn mens vi var der av en beroligende injeksjon hun hadde fått. Sterke inntrykk.

Neste uke skal vi være noen dager på et sykehus, og dra på hjemmebesøk til familier som trenger oppfølging i forhold til ernæring, sykdom, sår, etc.

Tutaonana baday

Påske med sand mellom tærne.

Håper alle dere hjemme har hatt en fin påske, enten den har blitt tilbrakt hjemme med påskeegget i fanget, på jobb, på fjellet med ski på bena og kvikk lunsj i sekken, eller på andre måter!

Jeg for min del dro sammen med Karine til Kenya, nabolandet til Tanzania. Vi tok bussen til kystbyen Mombasa som ligger ca 3 timer unna (+ 3 timer til med diverse venting og grensekryssing. ”Africa-time” er etter hvert blitt et svært kjent og mye brukt begrep).

Gamlebyen i Mombasa

Vi hadde to dager hvor vi susa rundt i storbyen eskortert av en tuk-tuk (en slags moped-sak med plass til tre rumper i bredden bak sjåføren).  I forhold til Tanzania er utviklingen på mange måter kommet lengre i Kenya, sannsynligvis nok mye på grunn av at de tjener mer turisme.    

De herlige damene som jobbet på det lille hostellet vi bodde på.

Deretter tok vi den lille lokale minibussen videre nordover langs kysten, til et lite sted kalt Watamu. Her bodde vi ganske isolert i utkanten av det lille tettstedet på Mida Creek eco- camp. Vi hadde ikke strøm og dusjet gjordet vi ute. Vi var begge enig om at vi hadde funnet en godt gjemt liten skatt og ble der i fire dager. 

Hytta vår.

Oppe i toppetasjen på hytta, hvor vi sov ute og hadde en sofakrok

For et hundeliv.

Dagen etter tok vi bussen til en kjempefin strand i Watamu, hvor vi gjorde som eremittkrepsene, vekslet mellom å ligge på den kritthvite sanden og svømme i det varme turkisklare vannet.   Siste dagen dro vi på kanotur til en liten øy, hvor det bor rundt 300 mennesker. Der dro vi på besøk til en eldre mann som hadde et stort cashewnøttre. Han viste velvillig hvordan man preparerte nøttene, og ville gjerne at vi skulle smake etterpå. Fersk stekte nøtter skylt ned med kokosnøttjuice drukket rett fra kokosnøtten var et helt himmelsk mellommåltid. 

Blue Bay beach i Watamu

Ebony and Ivory.

En cashewnøtt (under) og cashewfrukten (over) som den ser ut rett fra treet. Frukten kan også spises, og er saftig og søt

Cashewnøtter som er stekt over bålet på en liten metallplate, deretter hakker man ut nøtten fra skallet som på bildet over.

Klatremus må jo klatre litt. Greit å komme seg opp, men ned var litt verre.

Det var vemodig å dra fra dette lille paradiset hvor vi sov ute på ”verandaen”, sovnet til nattasang av gresshoppene i kor med froskene, og våknet til fuglekvitter og soloppgang hver morgen (for ikke å glemme de infernalske hylene til eselet Coco).  Etter åtte dager på tur var det godt å komme ”hjem” til TICC, senteret vi på bor på her i Tanga, Tanzania.

 

Hverdagsliv er ikke kjedelig i Tanzania.

Forrige søndag kjørte vi båt til en sandbanke ut i det indiske hav som ligger over vann annenhver helg. Etter vi hadde kjørt en time åpenbarte det seg plutselig en flat øy av sand i havskorpa. Kritthvitstrand og klart turkisblått vann var absolutt ikke et deprimerende syn en søndag i mars. 

Etter noen timer med snorkling blant fargerike fisk, stuping fra båten og soling dro vi motvillige hjem igjen. Noen i en mer rødligfarge, enn den ønskede brunfargen.

Sandbanken!

Denne uka startet vi i praksis. Siden vi er 20 studenter er vi delt opp i fem grupper på fire som skal rullere annenhver uke på praksisstedene hvor TICC er involvert. Sykepleieren som har startet opp og driver dette senteret jeg bor på er norsk og har bodd i Tanzania i 25 år. Hun er en skikkelig ildsjel, og har mange ulike prosjekter ute i lokalsamfunnet. Mama Ruth er godt kjent blant folket i Tanga, og passer godt på oss.

Stedene vi skal rullere på:

A. Skolehelsetjeneste, der skal vi følge opp barn i hjemmet, på skolen og i landsbyen.

B. Barnehage, hvor vi skal gjennomføre en helseundersøkelse av alle 160 barna.

C. Familysupport program – et hjemmebasert tilbud for å hjelpe til i forhold til premature barn, feilernærig, alkoholproblemer etc.

D. Dukketeaterprosjekt, hvor en gruppe drop-out ungdom lager dukketeatershow for barn som lærer de om f.eks tannhelse, håndhygiene eller vold i hjemmet.  Samt en dag på senteret for HIV og AIDS.

E. Mentalhelse, hvor vi skal følge om psykisk syke i hjemmet. Andre praksisuke i denne gruppen skal vi bo på et mentalsykehus i fire dager som ligger ca 2,5time unna.

Jeg startet i gruppe B og hadde min første praksis i barnehagen. ”Barnehagen” består av to klasserom på barneskolen som rommer alle de 160 barna (ca. 2-6 år), ikledd små søte rosa uniformer. I begynnelsen av uka var vi på en helsestasjon, egentlig for å observere undersøkelser av barn under 5 år slikt at kunne starte helseundersøkelsen av barnehagebarna, men siden vi er i Afrika går ikke alt som planlagt. Dagen vi var der var det nemlig kontroll av gravide. Men det var kjempeinteressant, vi fikk både lytte etter hjertelyd med jordmorskop og kjenne etter hodet utenpå magen. Sykepleierne her på denne lille helsestasjonen ute i landsbyen har et temmelig stort ansvar, og tar ofte i mot barn alene (gjerne uten strøm). Sykehuset er ca 30 min unna om det skulle oppstå komplikasjoner. Og det eneste formen for smertestillende de fødende kan få er Paracet! Av mange årsaker er dødfødsler ganske vanlig. 

Helseundersøkelse

 

Når man ikke snakker samme verbale språk, må bruke kroppsspråk. Her viser jeg hvordan jenta skal stå slik at jeg får målt høyden hennes.

 

 

 

Såpebobler var kjempepopulært i skolegården!

Vi startet opp med helsesjekken av barnehage barna i et av skolens klasserom. Hvilket ble en noe utfordrende oppgave da det var oss fire studentene som var de med mest fagkunnskap og dermed foretok undersøkelsene (men har verken hatt om eller gjennomført noen form for helseundersøkelse før!), samt at vi måtte bytte på de to som kunne oversette.  Men vi hadde noen punkter vi gikk ut i fra og sjekket huden for sår og skabb, tennene, høyde, vekt, ernæringsstatus. Barna er så utrolig søte, men dessverre hadde mange hull i tennene, noen hadde skabb og de fleste var nok under/- feilernært da de stort sett bare spiser en banan på skolen og kun ett-to måltider hjemme per dag.

Det mange hinder i veien når man sykler til praksis om morgenen.

Neste uke er det påskeferie og da drar vi hver våre veier. Jeg og Karine stikker til Kenya en tur, nærmere bestemt Mobasa, som ligger ca 5-6 timer med buss unna Tanga. Påskeferien startet med en heidundrende Afrika fest her på senteret, hvor alle måtte kle seg i noe lokalt. Jeg fant meg en billig fin kjole på et marked i byen. Det var kjempe god stemning, og alle danset seg søkksvette til et kult lokalt band som heter Easy boys som kom å spilte for oss. For en kveld!

Leker ikke afrikaner!

Det var denne uka. Nå skal jeg bare pakke litt og så krype inn i myggnettet å få noen timer søvn, før bussturen til Kenya.  Gleder meg!

Tutanana baday

Returning to my A F R I C A

Reisen var lang, men gikk knirkefritt helt frem til vi skulle få visum på flyplassen i Dar Es Salam. Alle fikk nemlig 90 dagers visum, utenom én fordi hun er Ugandisk statsborger og har bodd i Norge i seks år. Mest sannsynlig var vaktene korrupte og ville ha penger under bordet, hvilket vår prinsippfaste og utrolig tøffe medstudent nektet. Etter tre timer venting var det nedslående faktum blitt en realitet, hun fikk ikke visum og måtte bli sendt tilbake til Norge med første fly påfølgende morgen. Klokken 03, utmattet og sjokkerte sa vi hadet til henne og dro til hotellet for å få noen timer søvn før bussturen videre til Tanga. Men mens vi ventet på bussen neste morgen utenfor hotellet fikk vi oss en svært gledelig overraskelse da en taxi plutselig kom med en fornøyd frøken som hadde fått visum likevel da den kvinnelige sjefen hadde kommet på jobb!  

Etter en 7-8 timers lang svett busstur var vi endelig fremme på Tanga International Conference Center (TICC), vårt nye hjem frem til slutten av juni.  Vi fikk tatt en svært etterlengtet og mye trengt dusj og servert en herlig middag, før hodet traff puta rimelig tidlig den kvelden. Den første uka vår her har vi hatt swahili språkkurs med fantastiske Mr. Siago, vært på omvisning av noen sykehus og klinikker (som var rimelig spartansk utstyrt og møblert for å si det mildt), vært på noen markeder, og ellers hatt mye fritid for å venne seg til livet og ikke minst det varme klimaet her.

Stedet vi bor på er en svær eiendom omringet av gjerder med egen sandvolleyball bane, en saltvannselv som kommer inn fra havet, hvor vi bader flere ganger om dagen. Vi bor på dobbeltrom i flere type langhus, så man er sosialt 24/7. Nesten som å være tilbake på folkehøyskole!  Da det for det meste bare er norske studenter og bistandsarbeidere som kommer hit føles litt ut som en norsk ”ghetto”. Men de som jobber her er lokale og veldig hyggelig. Ikke minst lærevillig og tålmodig med meg når jeg prøver å snakke swahili med dem. Området blir passet på av våre årvåkne Masaikrigere (som er fra et delvis nomadisk folkeslag her), og skulle vi møte på en slange er det bare å rope: MASAI! Så kommer de løpende med spydet sitt, eller pil og bue.

Den lille stranden vår, og saltvannselva vi ofte bader i. Den går ut i det Indiske hav.

Vi har flere deilige "henge" områder  vi kan slappe av når vi har fri.

Masaiene viser hvor vi kan sykle til for å ta daladala (minibuss) til byen. 

Her om dagen gikk jeg meg en tur ut til landsbyen vi må kjøre gjennom for å komme hit, noe som ikke gikk ubemerket hen blant landsbyfolket. Barna var helt ville og ropte ”mzungu, mzungu” (Europeer) etter meg. De kan jo virkelig smelte hjerter, så jeg ble der å spilte fotball, lærte afrikanske barnesanger og lekte med de til solen gikk ned. På hjemveien hadde jeg en hel barneflokk etter meg som ville følge meg. Blir uten tvil flere turer ut dit.


Tutanana baday!